Øystein Steiro Sr., Sikkerhetspolitisk rådgiver
Forsvarsplanlegging.
De sikkerhetspolitiske forutsetningene som ligger til grunn for forsvarsreformen og nåværende forsvarsstruktur er et av de mest grunnleggende, men kanskje også et av de mest spekulative og mest neglisjerte områdene i forsvarsdebatten. De er grunnleggende fordi nedprioriteringen av territoriell sikkerhet og avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen som dette har medført, er et resultat av sikkerhetspolitiske premisser som var tvilsomme allerede da de ble lagt i FS2000 og MFU2003 for 10 år siden. De er spekulative enten de utføres i regi av FFI eller av andre.
Jeg ønsker ikke å tildele FFI rollen som ”slangen i Paradis, som har forledet uskolerte og kortsiktige orienterte politikere til å tro at den evige fred har senket seg over land og folk” slik Iver Johansen i FFI påstår i Norges Forsvar nr. 4/2010. Her er det flere som må dele ansvar når historiebøkene en gang skal skrives, først og fremst politikerne selv inklusive de tre siste forsvarsministrene og kanskje særlig en tidligere forsvarssjef. FFI kunne imidlertid ha vært langt mer tydelige i å påpeke scenariostudienes begrensninger, den store usikkerheten som er knyttet til dem og konsekvensene av å ta feil. Avvisningen av alle motforestillinger angående de sikkerhetspolitiske premisser som ligger til grunn for forsvarsreformen herunder scenariostudiene, står i kontrast til det sterkt spekulative innholdet i denne viktige delen av forsvarsplanleggingen.
Scenariostudier.
Det er også vanskelig å tildele ansvar her da det aldri har kommet helt tydelig frem om avgrensningen av de aktuelle scenarioene til ”mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet”, er foretatt av FFI, forsvarsstaben eller fastlagt med sterke føringer fra forsvarssjefen. Jeg har et inntrykk av at det er det siste som er tilfellet og slik sett kan min artikkel i Norges Forsvar nr. 3/2010 nok oppfattes som å rette baker for smed. Jeg hadde gjerne sett en nærmere utredning fra FFI sin side mht. hvem som eksplisitt har lagt premissene for scenarioavgrensningen? Er dette et resultat av fri forskning slik vi får inntrykk av eller har FFI helt eller delvis måtte arbeide ut i fra ett på forhånd sterkt avgrenset mandat? FFI har uansett spilt en viktig rolle som en faglig legitimering av sikkerhetsanalysen og trusselvurderingene som forsvarsstudiene bygger på, senest FS2007. Jeg vil påstå at FFIs anvendelse av såkalt morfologisk analyse på et så komplekst, omfattende og dynamisk sosialt system som utviklingen i sikkerhetsbildet 15-20 år fram i tid kan være nyttig for å identifisere viktige variable samt studere samspillet og konsistensen mellom dem i en modell, men fører galt av sted dersom analysen fremstilles som en beskrivelse av virkeligheten.
For det første, morfologisk analyse er en ikke-kvantitativ metode for å analysere sammensatte problemer og ble opprinnelig utviklet til å systematisere kreative prosesser i forbindelse med innovasjon og teknologiutvikling. Den er mindre egnet til bruk på omfattende sosiale systemer som å forutsi utvikling i sikkerhetsbildet 15-20 år frem i tid. Utvalget og avgrensningen av aktuelle scenarioer er selvsagt avhengig av menneskelig vurdering. Hvis den underliggende vurderingen ikke er tilstrekkelig innsiktsfull vil metodens resultat bli tilsvarende svakt. Kvaliteten av det man får ut av en morfologisk modell er selvsagt slik som for alle andre modeller, avhengig av hva man legger inn i modellen.
For det andre, begrensningen av mulighetsrommet til ”sannsynlige utviklingsbaner som er å anse som realiserbare og mulige under et gitt sett av sikkerhetspolitiske og militære forutsetninger” er høyst problematisk fordi vi nødvendigvis vil ta utgangspunkt i det som er sannsynlig i dag og ikke det som er mulig om 15-20 år som er planleggingshorisonten i militær sammenheng. I en normalsituasjon slik som for eksempel dagens harmoniske sikkerhetsbilde fortoner seg på kort sikt, er det ikke vanskelig å være enig i at en omfattende territoriell invasjon er å anse som særdeles usannsynlig. Basert på historisk erfaring kan det imidlertid godt være at det som i dag er usannsynlig kan utgjøre en mulig trussel om 15-20 år. 20 år er svært lang tid og mens militære strukturer er særdeles trege kan staters intensjoner og det aktuelle sikkerhetsbildet i et område endre seg svært raskt.
For det tredje, den paradoksale logikk som styrer militær strategi er en annen enn den lineære logikk som styrer avgrensningen av scenarioklassene i FFIs analyse. Det er det uforutsigbare, det uventede og det usannsynlige som er karakteristisk for militær strategi, nettopp det motsatt av det som på et gitt tidspunkt fremstår som en sannsynlig utviklingsbane. Krigshistorien er full av eksempler. Ser vi til vår samtid, var det ingen som i forkant kunne slutte seg til eller forutse en eneste av de mange krigene i Midt-Østen de siste 40 årene. Det var heller ingen som forutså Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1976 eller Russlands innmarsj i Georgia i 2008. Og hvem kunne forestille seg terrorangrepet mot World Trade Center i 2001? I alle fall ikke verdens største og mest avanserte etterretningstjeneste og i alle fall ikke 15-20 år i forkant! Dette har noe å gjøre med spådomskunstens begrensninger og den paradoksale logikk som styrer militær strategi.
Historisk erfaring.
Selv om Johansen åpenbart er uenig, er jeg dessverre redd for at det eneste alternativ nettopp er å forholde seg til militære utviklingsscenarioer slik de er, dvs. fundamentalt uforutsigbare og opprettholde en nasjonal forsvarsterskel som selv en stormakt vil tenke seg om to ganger på å utfordre. Ut ifra en erkjennelse om at forsvarsplanlegging ikke er noen eksakt vitenskap er det en slik enkel, erfaringsbasert, historisk, geopolitisk orientert sikkerhetsanalyse bl.a. Finland har basert sin forsvarsstruktur på. Norges behov vil være andre, men prioriteringen av vår territorielle integritet bør være den samme. Sannsynlighets-betraktninger, normalfordelinger, scenariostudier, etterretning og forutseende utenriksledelse er virkemidler i den forsvarspolitiske verktøykasse. Men for at vi ikke skal forlede oss selv til å tro at vi har kontroll over fremtiden er det viktig å være særdeles tydelig på hvilke begrensninger disse virkemidlene representerer.
Sorte svaner.
De fleste svaner er hvite. Men noen er sorte. De er så få at vi har en tendens til å glemme dem. De flyr forbi når man minst aner det. Noen er naturskapte som tsunamien i Thailand i 2004 eller vulkanutbruddet på Island. Noen er menneskeskapte som overfallet på Norge og Danmark i 1940 eller terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Noen synes å være en blanding av begge deler slik som store pandemier og miljøkatastrofer som oljeutblåsningen i Mexico-Gulfen. De har alle det til felles at de kommer uventet. Vi vet ikke når, hvor og hvordan de inntreffer.
Det er imidlertid ikke de hvite svanene, de sannsynlige utviklingsforløpene med liten negativ konsekvens vi har grunn til å frykte. Det er de sorte svanene, de lite sannsynlige scenarioene med stor negativ konsekvens vi særlig bør akte oss for. Vi kan selvsagt ikke forberede oss på alle mulige slags scenarioer. Det har vi verken penger eller fantasi til. Men å utelukke et scenario som vi har sett eksempler på i ulike former og varianter mange ganger tidligere i historien og som vi av geopolitiske grunner er spesielt eksponert for, er ikke spesielt klokt. Så får vi håpe at FFI har skutt blink og min advarsel forblir et ”bomskudd”, slik Johansen mener. Jeg ville imidlertid ikke basert landets sikkerhet på det, men man kan heller ikke utelukke at lykken noen ganger kan være bedre enn forstanden!
